Stakeholderkapitalisme: Hvordan økonomisk makt blir politisk makt
World Economic Forum presenterer stakeholderkapitalisme som fremtidens løsning på verdens problemer. Men historien advarer oss: når makten samles hos en liten, selvutnevnt elite, lider frihet, demokrati og folkelig kontroll. En sammenligning med det tidligere Sovjetunionens styringssystem, slik Michael Voslensky beskrev det i Nomenklatura: The Soviet Ruling Class, gir grunn til alvorlig bekymring.
🔎 Hva er stakeholderkapitalisme?
Stakeholderkapitalisme, på norsk ofte kalt interessentkapitalisme, fremstår som et ideal der selskaper ikke lenger bare skal tjene penger til sine eiere, men også ta hensyn til ansatte, lokalsamfunn, miljø og samfunnet generelt. Det omtales også under navn som “bærekraftig kapitalisme” og “samfunnsansvarlig kapitalisme”, begreper som på overflaten signaliserer omsorg, men som i praksis fungerer som floskler som skjuler en dramatisk maktforskyvning fra folkestyre til korporative styringssystemer. Den promoteres som en “reform” av kapitalismen, og som skal sikre at økonomisk vekst også bidrar til sosial rettferdighet, bærekraft og teknologisk utvikling – alt innenfor private strukturer.
Vi vet at det på norsk er aksjonærer som eier et selskap – på engelsk kalles de shareholders. De investerer kapital og forventer økonomisk avkastning. Det er deres interesser som tradisjonell kapitalisme er bygget rundt. Når World Economic Forum i stedet snakker om stakeholders, mener de en langt bredere gruppe: ansatte, kunder, leverandører, lokalsamfunn, myndigheter, miljøet – og til og med fremtidige generasjoner. Stakeholders er med andre ord alle som påvirkes av eller påvirker virksomheten.
I stakeholderkapitalisme hevdes det at selskapet ikke bare skal tjene eierne, men balansere hensynet til hele dette interessefellesskapet. Det er denne endringen i maktperspektiv som gjør modellen så grunnleggende annerledes – og kontroversiell.
Klaus Schwab, grunnleggeren av World Economic Forum (WEF), er en av de mest profilerte forkjemperne for denne modellen. I sin bok Stakeholder Capitalism (Schwab & Vanham, 2021) argumenterer han for at fremtidens selskaper må spille en ledende rolle i å løse globale problemer – ikke bare gjennom profitt, men også ved å opptre som forvaltere av fellesskapet og miljøet.
Han formulerer det slik:
Formålet med et selskap er å engasjere alle sine stakeholders i skapelsen av delt og varig verdi.
– Klaus Schwab & Peter Vanham, Stakeholder Capitalism (oversatt fra engelsk)
På overflaten virker det som en positiv visjon. Men i realiteten innebærer modellen at definisjonsmakten – hva som er “samfunnets beste” – flyttes fra demokratiske institusjoner til globale selskaper og private nettverk. Stakeholderkapitalisme utfordrer dermed det tradisjonelle skillet mellom politisk makt (som skal være folkestyrt) og økonomisk makt (som skal være konkurransedrevet og åpent).
🏛️ Hvordan fungerer stakeholderkapitalisme i praksis?
I praksis blir stakeholderkapitalisme satt ut i livet gjennom rammeverk som ESG og FNs bærekraftsmål (SDG).
ESG står for Environmental, Social, and Governance – miljø, sosiale forhold og selskapsstyring. Det er et verktøy som brukes av selskaper og investorer for å vurdere hvordan en virksomhet tar hensyn til bærekraft, menneskerettigheter og etisk ledelse. Mange store selskaper rapporterer nå regelmessig på ESG-faktorer, og slike vurderinger påvirker hvem som får investeringer og tilgang på kapital.
SDG, eller Sustainable Development Goals, er FNs 17 mål for bærekraftig utvikling. De skal blant annet bekjempe fattigdom, redusere ulikhet og stanse klimaendringer. Mange selskaper forsøker å tilpasse sin virksomhet til disse målene – både for å vise samfunnsansvar og for å opprettholde tillit hos myndigheter og forbrukere.
Ved å bruke ESG og SDG i sin strategi, får selskapene en ny rolle – ikke bare som økonomiske aktører, men også som medspillere i samfunnsutviklingen. Dette er kjernen i stakeholderkapitalismen: selskaper som ikke bare skal tjene penger, men som også skal ta ansvar for hvordan verden utvikler seg.
Internasjonale eksempler:
• BlackRock, verdens største kapitalforvalter, integrerer ESG-hensyn i sine investeringsbeslutninger og forventer at selskaper håndterer miljømessige og sosiale risikoer som en del av langsiktig verdiskaping. Dette gir finanssektoren økende innflytelse over hvilke samfunnsmål selskaper prioriterer – ikke bare økonomiske, men også politiske og klimarelaterte hensyn.
• Microsoft, Apple og andre teknologigiganter inngår i “net zero”-initiativer som forplikter dem til klimamål definert på globale toppmøter.
• World Economic Forum har lansert prosjekter som “The Great Reset” og “Global Redesign Initiative” hvor det foreslås at selskaper, ikke stater, skal lede an i utviklingen av politiske løsninger på områder som helse, teknologi og klima.
Norske eksempler:
• Equinor annonserer i sine bærekraftsrapporter hvordan de skal bidra til det grønne skiftet, men baserer sine strategier på internasjonale ESG-standarder definert av globale finansmiljøer.
• DNB og flere norske banker stiller nå krav om bærekraftsrapportering for bedrifter som ønsker lån, basert på internasjonale normer.
Det betyr at norske bedrifter og samfunnsaktører i økende grad tilpasser seg globale retningslinjer. Når private aktører får rollen som uoffisielle lovgivere, flyttes makten stille og effektivt fra nasjonale parlamenter til lukkede styringsfora – ofte dominert av milliardærer, store konsern og teknokrater.
🧠 Stakeholderkapitalisme og marxisme: Ulike former for maktkonsentrasjon
Selv om stakeholderkapitalisme og marxisme på overflaten representerer forskjellige økonomiske modeller, deler de en viktig fellesnevner: de risikerer begge å konsentrere makten hos en liten elite som handler “på vegne av fellesskapet”.
I marxismen eier staten produksjonsmidlene, og ideen er at arbeiderne, gjennom staten, skal styre økonomien til alles beste. I praksis førte dette i det tidligere Sovjetunionen til at en liten styringsklasse – nomenklaturaen – kontrollerte ressursene uten reell folkelig innflytelse. Staten forvaltet eierskapet, men de som satt i maktposisjonene, brukte det til å styrke egne privilegier.
Stakeholderkapitalisme beholder formelt sett privat eierskap til produksjonsmidlene, men flytter definisjonsmakten over hva som er riktig samfunnsutvikling til en håndfull globale selskaper og finansielle aktører. I stedet for at folk gjennom demokratiske prosesser bestemmer samfunnets prioriteringer, settes normene av private aktører i kraft av deres økonomiske og nettverksmessige makt.
Dermed kan stakeholderkapitalisme – selv om den kler seg i språk om inkludering, bærekraft og ansvar – føre til en form for maktkonsentrasjon som minner om den vi har sett i statlige planøkonomier. Den reelle forskjellen er hvem som sitter ved makten: i marxismen staten, i stakeholderkapitalismen de private.
Felles for begge systemene er at en liten gruppe gis makt til å styre på vegne av de mange, uten at folket selv har avgjørende kontroll. Historien viser at slike systemer – uansett ideologisk innpakning – har en tendens til å utvikle seg til privilegiesamfunn hvor idealene blir liggende igjen som tomme slagord.
🏛️ Nomenklaturaen: Det tidligere Sovjetunionens skjulte herskerklasse
Michael Voslensky var selv del av det tidligere Sovjets system før han hoppet av. I Nomenklatura: The Soviet Ruling Class dokumenter Voslensky hvordan det tidligere Sovjetunionen, som offisielt proklamerte klasseløshet, utviklet en skjult styringsklasse – nomenklaturaen.
Dette var en klasse som ikke nødvendigvis fantes i navnet, men som i praksis kontrollerte hele samfunnet. Som Voslensky uttrykker det:
Hele makten i den sosialistiske staten er konsentrert i dens hender. Det er den alene som fatter politiske beslutninger.
– Michael Voslensky, Nomenklatura: The Soviet Ruling Class (oversatt fra engelsk)
Noen sentrale trekk ved nomenklaturaen:
• De hadde tilgang til spesielle butikker, sykehus, boliger og feriesteder som vanlige borgere ikke fikk bruke.
Dette privilegiesystemet var ikke tilfeldig. Det var resultatet av en maktstruktur som ga tilgang til goder, ikke på grunnlag av innsats eller marked, men av posisjon. Voslensky oppsummerer:
Nomenklaturaen er en klasse av privilegerte utbyttere. Den fikk rikdom gjennom makt – ikke makt gjennom rikdom.
– Michael Voslensky, Nomenklatura: The Soviet Ruling Class (oversatt fra engelsk)
• De utnevnte hverandre til høye posisjoner gjennom et lukket nettverk – uten folkelig kontroll eller innsyn.
• De forklarte sine privilegier som nødvendige for å “styre samfunnet til det beste”, men var i praksis en selvopprettholdende klasse.
• Kritikk av nomenklaturaen ble møtt med sanksjoner, forfølgelse eller sensur.
Nomenklaturaen legitimerte sin makt gjennom idealistiske slagord – på samme måte som stakeholderkapitalistene i dag bruker ord som “bærekraft” og “samfunnsansvar” for å dekke over en voksende maktkonsentrasjon.
Voslensky påpekte at det kanskje mest gjennomgripende bedraget i det sovjetiske systemet var forestillingen om at nomenklaturaens privilegier var til folkets beste – mens de i realiteten først og fremst tjente nomenklaturaens egne interesser.
🧩 Stakeholderkapitalismen: En ny nomenklatura?
Ved å studere mekanismene Michael Voslensky beskrev, ser vi klare likheter mellom det tidligere Sovjetunionens nomenklatura og det som kan vokse fram gjennom stakeholderkapitalismen:
I begge tilfeller skjer maktkonsentrasjonen bak fasader av høye idealer. World Economic Forum ønsker at selskaper ikke bare skal være markedsaktører, men også moralske og politiske aktører. Når store konsern definerer verdier, bærekraftsmål og “samfunnsansvar” på egne premisser, etableres en uoffisiell, men reell, styringsstruktur.
Som Voslensky viser, vil en klasse som hevder å styre på vegne av alle, i praksis ende opp med å styre for seg selv.
🛡️ Hvorfor dette angår oss alle
Stakeholderkapitalisme presenteres som en reform for å løse verdens utfordringer: ulikhet, klimaendringer, helsekriser. Men i sin kjerne handler det om hvem som skal ha makten til å definere samfunnets retning.
Historien viser at makt, når den konsentreres, sjelden løser problemene den påstår å håndtere. Stakeholderkapitalismen, med sin lovprisning av fellesskap uten folkets mandat, bærer i seg nettopp denne faren. Når verdens største selskaper og mektigste institusjoner samles for å definere fremtidens politikk, uten demokratisk forankring, erstattes borgerens stemme med teknokratens visjon. Valg blir til formaliteter, og samfunnets retning bestemmes bak lukkede dører.
Det som står på spill er ikke bare økonomiske modeller eller markedsmekanismer. Det som står på spill er hvem som skal eie fremtiden: en fri befolkning som styrer sitt eget samfunn – eller en ny nomenklatura som utformer verden i sitt bilde, bak smilende slagord og globale konferanser.
Michael Voslenskys verk minner oss om at når makt konsentreres, skjer det aldri uten konsekvenser – uansett hvor vakre ordene som dekker over det måtte være.
Friheten kan forsvinne ikke med et skrik, men med et løfte om trygghet.
Derfor må vi lytte til historien – før vi står igjen uten reelle valg, bare illusjoner av innflytelse.
Voslensky, M. (1984). Nomenklatura: The Soviet ruling class (E. Mosbacher, Trans.). Doubleday.
Schwab, K., & Vanham, P. (2021). Stakeholder capitalism: A global economy that works for progress, people and planet. Wiley
Apple. (2023). Environmental Progress Report. https://www.apple.com/environment/pdf/Apple_Environmental_Progress_Report_2023.pdf
BlackRock. (2024). 2024 Investment Stewardship Report. https://www.blackrock.com/corporate/about-us/investment-stewardship
ESG Dive. (2024, April 4). BlackRock backed just 4% of environmental, social proposals in 2024. https://www.esgdive.com/news/blackrock-2024-investment-stewardship-report-declining-environmental-social-support/725010/
Equinor. (n.d.). Sustainability reporting. https://www.equinor.com/sustainability/reporting
George, R., Shivakumar, G., Aulakh, P., & Reddy, Y. (2022). Corporate alignment with the UN Sustainable Development Goals: A conceptual framework. Ecological Economics, 199, 107515. https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/S0921800922003342?via%3Dihub
Harvard Law School Forum on Corporate Governance. (2022, June 11). Stakeholder capitalism and ESG as tools for sustainable long-term value creation. https://corpgov.law.harvard.edu/2022/06/11/stakeholder-capitalism-and-esg-as-tools-for-sustainable-long-term-value-creation/
Microsoft. (2023). Sustainability Report 2022. https://www.microsoft.com/en-us/corporate-responsibility/sustainability
Sustainalytics. (n.d.). ESG Customer Story: DNB. https://www.sustainalytics.com/customer-stories/dnb
World Economic Forum. (2010). Everybody’s Business: Strengthening International Cooperation in a More Interdependent World – Report of the Global Redesign Initiative. https://www3.weforum.org/docs/WEF_GRI_EverybodysBusiness_Report_2010.pdf
World Economic Forum. (2020, June 3). Now is the time for a ‘great reset’ of capitalism. https://www.weforum.org/stories/2020/06/now-is-the-time-for-a-great-reset/
.